Anne Grethe og Fred på vei til Middelhavet

27. mai- 5. juli 2024

Mye vind og bølger, særlig når vi nærmet oss Bonafaciostredet, gjorde turen fra Menorca til Sardinia bittelitt ubehagelig. Jeg kjenner det ofte i magen når det blir krappe eller høye bølger. Ikke slik at jeg må kaste opp, men jeg blir trøtt og føler meg utenfor meg selv. Det topper seg når vi opplever netter uten månelys med ulende vind i riggen. Slike netter handler om å stirre ut i horisonten på jakt etter lys samt sjekker kartplotter for båter på kolliderende kurs. Og håpe at tiden går fort, så Fred kan gå på vakt. Da lurer jeg på hvorfor jeg er i en seilbåt med frådende bølger i stupmørk natt. Det ville jo vært bedre å ha vært i sin behagelige stue. Kanskje Ole Brum har rett i sitt visdomsord: Man er modigere enn man vet, sterkere enn man tror og klokere enn man forstår. Når vi har fortøyd er livet strålende, og alle nedturer er glemt fram til neste gang.

Bonafaciostredet består av flere øyer og skjær som gjør sundet til et vanskelig farvann å seile i. Det er ofte skiftende vinder og sterke havstrømmer (ja!). Mange seilerpiloter anbefaler området kun for erfarne seilere. Og beskjedenhet til side, vi har faktisk ganske mange utseilte mil bak oss. Men læringskurven er fortsatt tilstede, og det gjør også at det aldri blir kjedelig. Det er heller ingen grunn til å bli kjepphøy. Ordtaket om at det er to typer seilere. gjelder fortsatt. Du har de som har gått på grunn og de som snart skal gå på grunn. Vi håper det ikke er oss som snart skal gå på grunn (Uæh). Det gjelder å ikke slurve med forberedelsene.

Så hva velger vi? Kron og mynt. Korsika eller Sardinia? Vi er enige om at begge alternativene er fantastiske. Endelig skal vi få seile de virkelig nydelige øyene, og da spiller det ikke så stor rolle om det er Korsika eller Sardinia. Mens vi diskuterte for og imot, avgjorde vindforholdene det hele. Ingen god ankerplass tilgjengelig på Korsika og heller ikke plass i marinaen.

Så da ble det Maddelena skjærgården eller Maddelena Arcipelago, like ved Costa Smeralda. Cannigione var vårt beste valg og der fikk vi hvilt ut, vasket klær, kjøpt ferskvarer, gått mange fine turer, vært på vinbar og restaurant. Farvel spansk mat og velkommen pasta og nydelige italienske viner. Forandring fryder, og våre ganer var himmelsk fornøyd med de nye smaks, lukt og sanseinntrykkene.

Cannigione har ca 1000 fastboende og er kjent for sine nydelige strender. Byen har også en stor marina hvor charterbåter ligger på rekke og rad. Ikke alle som leier seilbåt har like god erfaring. Det er kanskje ikke så underlig. Det er med seiling som med alt annet. Man blir god dersom man gjør ting ofte. I Cannigione kom vi en utleiebåt til unnsetning ved å kjøre dingien bånn pinne inn i baugen på båten som hadde kommet skjevt inn i båsen. Gracie mille ropte de og var kjempefornøyde når de endelig fikk kontroll.

En av kveldene i Cannigione fikk vi besøk av to norske seilere på vei hjem. Takk Sailing Felizia for mange gode tips om Costituto og andre viktige forhold man må ta hensyn til når man er gjest i annet land.

Costa Smeralda. ligger noen få kilometer fra Cannigione, og er en av de mest ekslusive og glamorøse destinasjoner i Italia. Området er kjent for sine flotte villaer, små designer butikker og high end resturanter. Direkte oversatt betyr Costa Smeralda smaragdkysten. Og som smaragder er de nydelige vikene og det krystallklare vannet. Etter fine dager i Cannigione seilte vi til Golfo Aranci og lå på svai noen dager før vi la båten i Olbia marina (MOIS) for en liten hjemtur til Stavanger.

Før vi reiste hjem var vi fast bestemt på å følge Sailing Felizia sitt råd om å få dokumentet Costituto på plass. Ikke visste vi at det ville ta en hel dag. Alle båter som ikke har betalt VAT i EU må kunne vise en Costitutoi(transit log/entry declaration) fra havnemyndigheten eller havnesjef på første «port of entry». For oss ble det Olbia. Dette dokumentet bekrefter hvor lenge båten er i Italia. Etter besøk hos Guardia di Finanza to ganger samme dag (vi måtte kjøpe et frimerke til 16 euro mellom besøkene) så var alt i orden.

Nå skal det bli kjekt å komme hjem til familie og venner. Vi gleder oss veldig. Dream Catcher var godt fortøyd når vi forlot Olbia en tidlig morgentime.

Kontraster gir farge til livet sies det. Stavanger er en herlig by, men det kan regne MYE. Jeg skulle ta meg en joggetur første dag etter hjemturen og da så jeg sånn ut:

Vi var hjemme en liten uke, men rakk mange treff som ga energi og påfyll. Det var veldig kjekt å møte mor, Kåre, Michael og Elise for å nevne noen. Ikke fritt for at vi ønsket å være lenger hjemme. Seks dager går veldig fort. Men det var supert at Michael ville være med tilbake og seile med oss i ni dager. Et nytt lite seilereventyr begynte 12. juni

Costa Smeralda, et seilerparadis

12, juni- 22. juni

Det er veldig lett å henfalle til klisjeer når noe er virkelig vakkert. Hva skal man si? Nydelig, betagende, vakkert, deilig, fantastisk, herlig, skjønt, paradis? Er smukt et norsk ord forresten? Jeg vet bare en ting, og det er at det lille vi har sett av Italia til nå, tilfredsstiller alle de nevnte superlativene. Det er virkelig nydelig.

Olbia er en liten kommune og har ca 60 000 innbyggere. I området rundt hovedgaten Corso Umberto er det idyllisk med trange smug, et hav av restauranter, gamle kirker og masse folk. Byen regnes som en metropol og et økonomisk sentrum i det nordøstlige Sardinia. Olbia har eksistert siden de gamle romernes tid, og av turistattraksjoner nevnes det arkeologiske museet, kirken St. Paulus apostel og basilikaen San Simplicio. Hordene av turister som kommer til Olbia kommer nok ikke for disse attraksjonene, men for strendene, maten, vinen, solen og de nydelige landsbyer uten et eneste stygt og høyt hotell.

Nå vil vi gå fjelltur og kursen settes mot Golfo Aranci.

Så til en annen liten perle, nemlig den lille øyen Isola di Tavolara

Tiden ble brukt til Stand up paddling (SUP). Michael ble kjempeflink, og jeg fikk det også til etter en stund. Veldig god trim, og kjempegøy.

Seilerlivet inneholder spenning og dramatikk. Vi har et veldig godt anker (Ultra), men dregget på Isola di Tavolara. Vinden skiftet retning og brenningene kom veldig nær. Fred hev seg rundt og startet motoren. Det var grov sjø, og vi valgte å forhale så raskt som mulig. Vi pustet lettet ut på vei ut av bukta. Tenk om vi hadde vært på land? Vi fikk ikke særlig tid til å summe oss, før vi så vår dingi på full fart mot land. Michael fanget den villfarne jolla vår, og vi fikk den på plass på Davitene. Herremin. Nå trenger vi ikke mer dramatikk.

Vi ville se mer av Costa Smeralda og valget falt på Porto Rotondo. Porto Rotondo er en avslappet og populær feriedestinasjon, og vi hadde noen fine dager her. Vi koste oss md SUP og gikk små turer (på kjørevei). En av dagene kom vi til en liten vik og hadde en førsteklasses lunsj. Som nordmann er vi ikke vant med at strender og utmark er privat. Allemannsretten er grunnlaget for friluftslivet, og gir oss adgang til flotte naturopplevelser. I Italia er veldig mye privat og inngang forbudt. På rusleturen i Porto Rotondo så vi noen fantastiske eiendommer inngjerdet og lukket med murer. Som en nabo sa engang. Det er ingenting spennende med gjerder, det er hullet i dem som gjør det interessant.

Vi feiret 20 års bryllupsdag 19. juni og spiste et herlig måltid om kvelden. Settingen kunne ikke vært vakrere. Og med mine fine ble det en nydelig fløyelskveld. Vi er enige om at vi går for 20 nye år.

Michael reiste hjem 21. juni og Fred og jeg seilte Ischia, Napoli. Vi hadde planer om å treffe S/Y Watermark der. Det viste seg å bli en veldig krevende tur, faktisk en av de mest krevende seilturer vi har hatt på lenge. Vinden snudde i vår disfavør, og vi måtte slite for å stå høyt. Natten var bekmørk, det var mye vind, sykt mye bølger. Altså ingen Walk in the park. Vinden snudde på morgenkvisten, og det ble en bedre kurs. Jippi. Men så ville ikke storseilet inn. Etter diverse feilsøking var det ikke andre muligheter enn å ta ut spilene. Det er ikke spesielt lett med et 65m2 seil og i tung sjø med mye vind. Men det gikk. Vi har ingen bilder fra denne turen, men tro meg, den var veldig slitsom.

Vi kom oss aldri til Ischia, men hadde noen fabelaktige dager sammen med Dagmar og John Magne på svai utenfor Isola de Procida. Det viste seg at John Magne kunne hjelpe Fred med å fikse akslingen fra girkassen til seilstaget, så plutselig ble alt lysere igjen. John Magne hjalp oss også med å få seilet opp igjen. Dette tok faktisk flere dager, og var til unnværlig hjelp for oss. Vi hadde ikke så lyst å seile mot Sicilia uten storseil.

Med fungerende storseil satte vi kursen mot de Eoliske øyer 1. juli. Vi er enig med Dagmar i at det er best å ha seilbåt som ikke midlertidig er konvertert til motorbåt. Denne nattseilasen var også mørk med litt regn i luften. I løpet av natten passerte vi Stromboli, en av de Eoliskeøyene som ligger nord for Sicilia. Vi kunne se utblåsingene av lava flere timer før vi passerte. Ingen vits i ta inn bilder, vulkanen viser seg som en rød prikk på en sort bakgrunn. Vi ankret opp utenfor Panarea. Her har vi svømt (26 grader i vannet) og gått tur og jeg har skrevet dette blogginnlegget.

Det er veldig hyggelig å skrive blogg. Det setter ting i perspektiv og er en fantastisk minnebok. Så hvis du har lest så langt, kan jeg gjenta: BELLA ITALIA, vi er helfrelst. Om noen timer seiler vi til Vulcanello. Det blir spennende.