Anne Grethe og Fred på vei til Middelhavet

27. august, etter nydelige sommerdager i Stavanger, Sirdal, Søgne og Lindesnes fløy vi tilbake til Santiago de Compostela for å seile Portugals ville kyst. Turen til Spania føles MYE lenger enn turen til Stavanger 17 dager før. Etter 18 timer, to fly og et grusomt langt opphold på Gatwick airport kunne vi rusle ut i den varme sommernatten i Santiago de Compostela. Plutselig var vi samme sted som hundretusen av turister som besøker byen årlig. Mange av disse er pilgrimer som vandrer i biskops Gottskalks fotspor (959 e.Kr). Pilgrimene besøker den praktfulle romanske katedralen i byen og Jacobs grav.

Etter en god natts søvn og en rolig rusletur i den vakre byen er vi klar for å ta toget til Vigo. Herlig å se båten igjen. Vi er veldig fornøyd med marinaen i Vigo. Real Club de Nautico (RCNV) med Luis i spissen har gjort diverse små og store jobber mens vi har vært borte. I tillegg er marinaen strategisk plassert i sentrum av gamlebyen. Jeg har lest et sted at noen sammenligner Vigo med San Fransisco. Ikke vet jeg, for jeg har aldri vært der, men jeg kan skrive under på at det utrolig sjarmerende med de bratte gatene og grønne oasene langs waterfront.

Før avreise til Portugal hadde vi tid til et treff med våre svenske venner. Catharina og Peter seiler Blue, en nydelig HR som skal rundt jorden. Vi fikk være med å feire Peter sin bursdag en lun kveld i Vigo. God stemning og masse latter og fjas.

Så er vi endelig klar til å kaste loss. Porto de Viana do Costello er første havn etter å ha passert grensen. Det ble en fantastisk fin tur. Vi hadde hjelp av motoren, men været var strålende. Innseilingen til Viana ble magisk. Masse kitere og vi måtte sikksakke oss inn i marinaen.

Det ble ikke dårligere stemning av den hyggelige marineroen som møtte oss. Han kaller alle (tror vi) for MY FRIEND. Det er ganske deilig å komme til et sted der mange snakker engelsk. Det er stor forskjell på nord- Spania og Portugal i så måte. Vel fortøyd så kom det Portugisiske gjesteflagget opp. Nå er vi klar for Portugal

Noen av dere har kanskje lest om den nye og merkelige atferden som spekkhoggere langs Spania og Portugals kyst begynte med i 2020. Forskere vet ikke hvorfor, men spekkhoggere angriper seilbåters ror, og tre båter har faktisk sunket. Det er flere hovedteorier til den nye atferden. Noen tror at dyrene leker med båtene og trener seg på jakt. Andre tror at de voksne lærer de yngre hvalene at båter er farlige og derfor skal angripes. Uansett årsak så påvirker det oss og valgene vi tar. Det har ikke vært angrep på seilbåter som seiler på 20 meter dybde eller mindre, så det gjør valget enkelt. Vi seiler langs land. Spekkhoggere jager tunfisk, og de svømmer ikke inn på så grunt vann.

Konsekvensen er at vi får en betydelig lengre rute enn om vi hadde seilt langt ute på havet og vi seiler ikke om natta. Vi har respekt for den ville og fredede spekkhoggeren og vil helst ikke møte noen på vei ned langs Portugals kyst. For de spesielt interesserte kan vi opplyse om at det er utviklet flere apper som holder oss oppdatert på hvor spekkhoggere har blitt sett og hvor det har vært kontakt med båter. Problemet er bare at de flytter seg etter tunfisken, og appene gir oss gårsdagens nyheter.

Etter å ha hatt en hyggelig aften i byen, ble det tid til en joggetur og så kurs mot Duero elva. Elva en av de største elvene på den iberiske halvøy og fører blant annet til Porto. Vi har dessverre ikke planer om å besøke byen og har det til gode til en annen gang. Seilturen gikk uten komplikasjoner, men det var sykt mye fiskenett og jeg følte at jeg fikk øyner på stilk. Flittig bruk av kikkert hjalp også. Det gjelder å ikke møte spekkhoggere, ikke vase oss inn i fiskegarn og helst ikke gå på grunn. Selvfølgelig er det en rekke andre ting som også kan gå galt. Vi velger å ikke fokusere på det, men nyter en deilig dag på sjøen. I elva lå vi på svai, og startet tidlig neste dag med kurs til Figueira da Foz.

Vi ble ikke veldig blide etter å ha fortøyd i Figueira da Foz. Til tross for telefon til marina tidlig morgen med alle detaljer om båten og senere kontakt på VHF så anviste de oss plass ved siden av losen. Plassen var sykt kronglete å komme inn på (for ikke å snakke om å komme ut fra) og på lavvann sto vi på grunn. Ikke kjekt, og helt unødvendig. Det ble i tillegg ganske dårlig vær om kvelden, og vi visste at vi ville få problemer med å gå ut av den trange båsen vi var tildelt.

Noen ganger er allikevel flaksen på vår side, og klokka 08.00 neste morgen var losen ute på oppdrag. Vi fikk det veldig travelt med å få av alle fortøyninger og plutselig så livet lysere ut. Men været var ikke så bra. Skikkelige hufsete lang og kald tur førte oss tilslutt til stranden i Peniche hvor vi hev ut ankeret og satset på bedre vær dagen etter. Dessverre ble ikke været så mye bedre.

Mandag 4. september hadde vi friskt mot og stø kurs mot Cascais. Det ble en strabasiøs tur. Vi fikk 34 knop i kastene rett imot. Fallet løsnet seg og tvinnet seg rundt forstaget og Fred måtte rulle seilet inn og ut for å stramme fallet. Hektisk aktivitet i dårlig vær. Vi seilte med S/Y Bonita fra Tønsberg som vi hadde hatt kontakt med på VHF kvelden før. Det var trygt å seile ved siden av en annen båt, som attpåtil var norsk.

Endelig framme i Cascais og trygt i marina kunne vi slappe av. Vi ble invitert på ankerdram i Bonita, og det ble raskt en kjempehyggelig kveld. Bodil serverte oss etterhvert middag mens det regnet bøtter og spann der ute. Snart var alle tanker om dårlig vær som blåst bort.

Cascais er en flott by. Sist vi var på langtur var vi der faktisk i tre uker. Denne gangen ble det to dager, men vi rakk mye på den sosiale fronten. Vi var ute å spise sammen med Bodil og Arild, og hadde en sundowner med Henriette og Joachim. Henriette og Joachim skal til Karibia, men vi håper å møte dem igjen engang. Fair winds. Det ble en kjempe hyggelig kveld.

Dagene går fort når vi har så hyggelig selskap. 6. september kastet vi påny loss og seilte til Sines. Det vil dere høre mer om i neste blogg innlegg.