Anne Grethe og Fred på vei til Middelhavet

Mandag 10. juli sjekket vi værmeldingen for n`te gang. Det var meldt lite vind, og ikke i vår favør. Skulle vi seile eller vente? Som alltid er denne prosessen litt utmattende. Det er ingen fasit, og vi må stole på oss selv. Vi hadde en avtale med to andre båter (S/Y Isabella og S/Y Tujunga)om å eventuelt seile samtidig med dem tirsdag kl 09.00. Som en forberedelse til turen hadde de invitert oss til å være med på et treff om kvelden for å diskutere taktikk og værmelding. Vi møttes utenfor havnekontoret og stakk først inn i Chapelle de Notre-Dame de Rocamadour (se bildet) og fikk en smakebit av en konsert som skulle holdes samme kveld. Føles fint å sitte ned litt å kjenne på både spenning og ro. Kapellet er tilegnet sjøfolk og har spilt en viktig rolle for pilgrimer som skal til Santiago de Compostela. Med andre ord et helt riktig sted å være for den store krysningen.

Biscaya er kjent for hardt vær og mye sjø. I gamle dager har mang en båt forlist i det utsatte havområdet. Nå har vi gode og pålitelige værmeldinger for flere dager i strekk, og det gjør beslutningen om når vi skal seile mye enklere. Værmeldingen meldte om sørvest, dreiende til vest og nordvest fra 18 knop fallende til zero. Vi var forberedt på mye motor, men håpet på å seile tirsdagen og onsdag.

Tirsdag morgen etter tanking av diesel og vann legger vi kursen 230 grader. Fred går på dekk for en ekstra sjekk og surring av dingy og nytt lettværs forseil. Været var grått med regn i luften.

Veldig tidlig bestemmer vi oss for å gå utenom Raz de Sein, et havstykke med mye tidevann og virvelsjø. Det anbefales å ikke seile det havstykket med mindre det er lavvann. Vi velger å ta en liten omvei for å slippe de røffe bølgene. Det tror vi var lurt.

Før nattemørket har senket seg snur været og solen titter fram. Da har vi seilt i mange timer på en kryss, og det har vært kaldt og surt. Jeg fikk god bruk for hånd- og fotvarmere jeg kjøpte på Svalbard i mars. Herlig med god varme i seilerstøvlene. I båten er det veldig god stemning.

Onsdag ettermiddag falt vinden til under 10 knop. Vi heiste det nye forseilet vårt, og vipps, så økte farten til 6 knop. Det er veldig akseptabelt med så lette vinder.

Jeg blir aldri lei av stjernehimmelen og de fantastiske horisontene på havet. Fargene og lyset endrer seg kontinuerlig. Ved opprørt hav og regn i luften blir sjøen grå. Når solen titter fram forandrer sjøen seg. Skyene forsvinner og havet blir igjen blått.

Torsdag er det faktisk helt vindstille. Sjøen roet seg, og ble oljete med laaaange dønninger. Vi tok ned seilene og startet motoren mens vi nærmet oss land. Vi har seilt i 50 timer, utseilt distanse er 346 nm, og gjennomsnittsfarten er 6,9 knop. Med den værmeldingen kunne vi ikke hatt en bedre overfart. Mens solen skinte fortøyde vi båten og kjente på ren lykke og litt spenning. Ville vi kjenne oss igjen og like oss like godt som sist? 16 år er lang tid, og mye kan ha forandret seg. Men ja, mye er forandret men det meste er likt. Maten er fantastisk god og gamlebyen er nydelig. Mer om det i neste blogginnlegg.

Galicia er en autonom region i det nordvestlige Spania. Det midle fuktige klimaet gjør regionen til den grønneste i Spania. Nå skal vi være i en liten uke her i A Coruna og fikse litt diverse før vi seiler lenger sør i Galicia og en legger oss for anker.