Anne Grethe og Fred på vei til Middelhavet

^{Le Havre, Honfleur og Cherbourg}

Overskriften på innlegget er hentet fra et dikt fra Emily Dickinson og er en passende innramming av de siste hendelser.

Søndag 18 juni lynte og tordnet det som alle himmelens sluser hadde åpnet seg. I Le Havre måtte vi hoppe over vannpyttene for å komme til marinakontoret. Det var med andre ord skikkelig Stavanger vær. Michael og Elise satt på toget fra Paris til Havre, men toget var kraftig forsinket. I hele tre timer satt de der uten å vite hvorfor det sto stille i en åker. De trodde at noen trær hadde falt ned linjen, men visste ikke.

Fred og jeg benyttet søndag til besøke Saint Joseph kirke for å tenne lys og minnes Anne, søsteren til Fred som døde i fjor. Kirken er 100 meter høy og er gjenoppbygget etter bombingen av Le Havre

Sent søndag kveld var de endelig framme og innsjekket i Dream Catcher. Etter en bedre middag var det bare å finne køyen! Det tar på å reise og det er ekstra strevsomt når bagasjen ikke er med.

Etter det kraftige regnskyllet hadde det samlet seg regnvann som hang som en stor dråpe inni plastvinduet i Biminien (soltaket vårt). Da kunne det gått riktig galt. Faktisk så galt at vi kunne vært uten vårt lille hjem nå. Regnvannet skapte en stor linse og samler solstrålene i ett fokuspunkt. Fokuspunktet var stolene i cockpit og også teak benken.

Jeg fikk høy puls og hjertet dundret da jeg så stålullen tøt ut av setet tydelig brannskadet og at teakbenken hadde tegn på «nesten ulykke». Vi hadde flaks. Jeg minner meg selv om den hårfine linjen mellom flaks og uflaks. Heldig eller uheldig? Det er spørsmålet i mange saker som vi ikke har planlagt for.

Elise og jeg er matroser på vei til Honfleur dagen etter. Michael og Fred er navigatører. Fortsatt ingen vind. Nesten som vi seiler en motorbåt:)

Honfleur er postkortvakker og ligger ved utgangen av Seinen. Byen er særlig kjent for sim gamle, maleriske havn preget av skiferdekte fasader, malt av kunstnere som Gustave Courbet, Eugine Bodin, Claude Monet og Johan Jonkind. De ga inspirasjon til impresjonistbevegelsen og dannet en egen skole, Honfleur-skolen. (fritt etter wikipedia)

Vi koser oss med de fantastiske råvarene.

Men alt er ikke rosenrødt. Det går med utallige timer for Elise å snakke med Lufthansa. Ingen vet hvor bagasjen deres er. En ansatt mente den var i Indonesia. Ganske frustrerende.

Normandie er kjent for sin ciderproduksjon. Vi har vært på cidersmaking i Hardanger og nå gleder vi oss til å smake forskjellen. Ingen tvil om at eplene i Normandie har hatt varmere vær i vekstperioden. Cideren er veldig god. (Det er den også i Hardanger, men her er den søtere)

Elise og Michael har leid bil og skal på en egen roadtripp og besøke mormoren til Elise og noen venner. Vi skal nattseile fra Honfleur til Cherbourg, og så treffes vi der etter noen dager. Nå må Fred og jeg til med «fransken» vår uten Elise sin hjelp. Men det går helst bra. En sammensurerium av fransk, norsk (?) og engelsk pluss fingerspråket gir uttelling De er utrolig hjelpsomme og smilende når vi stotrer i vei.

På vei inn i Honfleur var slusen åpen og det var fri flyt av vann. På vei ut av Honfleur må vi gjennom slusen. Det er alltid spennende med sluser vi ikke har vært i.

Men det gikk godt! Fred og jeg har en fantastisk seilas til Cherbourg, men selvsagt oppsto noen uvventede hendelse i nattens mulm og mørke. Plutselig kommer det et blinkende lys og nesten treffer treffer oss. Uaæh, det gikk også bra!! Flaks igjen! Vi fikk IKKE fiskenettet i propellen, og kan seile videre inni soloppgangen. Det er ikke noe vakrere en soloppgang til havs. Det måtte i så fall være på fjellet:)

I Cherbourg spiser vi en nydelig middag med Elise og Michael og planlegger vårt neste eventyr til Mont-Saint-Michel og St. Malo. Ny bil er leid, og Michael er sjåfør. Vi gleder oss.

Etter at Michael og Elise reiser hjem, skal vi til kanaløyene. Den turen er nå under planlegging.