Anne Grethe og Fred på vei til Middelhavet

Vi hadde fått anbefalt Boulogne sur Mer og så fram til noen fine dager i en marina hvor vi kunne kose oss med å rusle rundt i en nydelig by. Det stemmer at var byen besto av en nydelig eldre bydel, men selve marinaen var skuffende. Skikkelig SKITTENT vann og omkranset av høyhus uten sjarme og særpreg. Det hjalp heller ikke at vi ankom samtidig med en gedigen varmebølge og sykt mange fluer. Fluene hadde en nabobåt fått med seg når de passerte Calais. Noen av dem hadde lyst til å bytte båt, og flyttet inn til oss. Som de fleste andre er jeg ikke så glad i fluer, og de ble deretter jaget på dør. Noen led også en stille død.

Apropos bydeler. Boulogne sur Mer ble kraftig bombet under 2. verdenskrig. Det er antagelig derfor den nye bydelen (les marina området) består av høye hus uten særpreg. Etter to hyggelig kvelder med den svenske nabobåten Life (Ramona og Per), litt handling og diverse ble vi enige om å legge kursen til Dieppe.

Seilbåten på bildet er ikke vår båt, men bildet viser kanalen inn til Dieppe. Ute i den engelske kanal er det fortsatt utrolig lite vind. Alt for lite til at Dream Catcher får nødvendig framdrift. Heldigvis har vi (bank i bordet) ikke noe problemer med motoren. Det håper vi er et tilbakelagt kapittel etter havari i Juelsminde (DK) i fjor. Nå har motoren fått mye oppmerksomhet (og penger) og vi satser på at den holder de neste årene.

Dieppe er en stor opptur. Det er en av de første byene vi kommer til i Normandie, og er en badeby med kule strender. (ikke sand, men små stener) Her er det sykt stor forskjell på tidevannet. Faktisk opp mot 8 meter. Vi ligger på en flytebrygge, og det betyr at landgangen opp til gateplan kan være UTROLIG bratt. Faktisk må jeg holde meg i gelenderet ved lavvann.

Man kan ikke seile i Normandie uten å reflektere over 2. verdenskrig. Hitler sin visjon for Tyskland var grusom og ambisiøs. Det «tredje riket» var tuftet på en grotesk visjon om en overlegen rase som står over andre. Det førte til ufattelige lidelser. Tilfeldighetene vil at jeg leser Viktor E. Frankl sin bok « Livet må ha en mening» mens vi seiler (forberedelser til bokklubb i august) Frankl overlevde de umenneskelige lidelsene i konsentrasjonsleir. Han sier selv at ønsket om å utbre teoriene sine ga han mening med livet. Han mente at viljen til mening var menneskets viktigste drivkraft. Dette i motsetning til Freuds viljen til lyst og Adlers viljen til makt. Boka er utrolig sterk, og anbefales på det varmeste. Like aktuell som da den kom ut.

Vi må ikke glemme maten i Normandie. Himmel og hav så mye godt vi har spist. Vi koser oss med blåskjell, skalldyr i alle fasonger, fisk og herlige grønnsaker. Vi får allikevel beveget oss masse og har opptelling av skritt hver kveld. Ofte er resultatet over 20 000 skritt, og det er jo litt. Innimellom blir det litt jogging også.

På bildet ser vi museet i Dieppe. Vi småhumrer etter at vi har bestilt billett til en sightseeing tur med et lite gult tog. Sightseeing er vel og bra, men det er ikke så lett å vite hva vi ser. Det viser seg at de bare snakket fransk. Og det kan ikke vi. Eller, jeg trodde jeg kunne litt, men MON DIEU. Det var feil. Etter noen fantastiske dager i Dieppe, seiler vi til Le Havre. Der venter vi storfint besøk. Elise og Michel lander i Paris 18 juni og sammen skal vi kose oss med dagseiling til Honfleur og en nattseilas til Cherbourg.

På vei inn til Le Havre blir vi stoppet av Capitainere. Det viser seg at det kommer en diger båt ut. Det er vanskelig å forestille seg dimensjonen på tankbåtene og containerskip som går inn i Le Havre. All trafikk stopper når de store båtene går inn og ut. Vi ville ikke likt å kollidere med en av dem!